Kjære Pappa.
Så kom denne dagen. At du ikke lenger er her i blant oss. Det er vanskelig å sammenfatte i ord hva du har betydd for meg og hvor glad jeg var i deg, og det er en spesiell følelse å vite at den som gav meg livet nå er borte for all tid. Men vi har lenge visst at livet ditt nærmet seg slutten, vi visste bare ikke at det var akkurat nå vi skulle ta farvel.
Når jeg tenker på deg, pappa, så tenker jeg på trygghet! Gjennom hele livet mitt har du vært en trygg havn, en hånd å holde i da jeg var liten, en støtte som var der uansett hvordan jeg stelte meg som ungdom, og en klok samtalepartner og av og til en skulder å gråte på når jeg trengte det som voksen. Det samme vet jeg at du var for Frode. Du gav oss massevis av ubetinget omsorg og kjærlighet og sammen med mamma gav du oss et godt kart og kompass for å klare oss her i livet.
Som pappa var du leken og morsom, du var vel en datidens litt moderne mann som tok din del av barnepass, stell og huslige sysler. Du var alltid så tilstedeværende og likte å lese for oss og fortelle historier om mangt slags, ting du hadde opplevd, sant og usant. Du var opptatt av rettferdighet og at vi skulle ta de svakes parti. Du tok oss med på turer i skogen og på fjellet, smidde seljefløyter, og lærte oss navnet på trær og planter, dyr og fugler. Søndager var det ofte spennende turer på museum, Naturhistorisk, Zoologisk, Botanisk hage. Og så verdens kjedeligste museum for en liten jente; Sjøfartsmuseet- det tror jeg mest var for din egen del….
Det var turer til Vesterøy og hyttelivet, teltturer, skiturer, utenlandsturer og besøk hos familie og venner, og aller best; sommerferiene hos farmor i Sandefjord.
Det var alltid høytid inni hjertet mitt den dagen du kom hjem fra jobben med den brune arbeidsvesken din over skuldrene og ferien kunne starte. Det ble pakket fullt i bilen og endelig kunne vi dra av sted over fjellet om kvelden. Du og mamma byttet på kjøringen, og vi lå og sov- uten setebelte- og våknet når vi nærmet oss. Disse feriene er av de aller beste minnene vi har fra barndommen, både Frode og jeg. Det var alltid fint vær, masse gode familieopplevelser og tiden gikk liksom så mye saktere enn vanlig.
Det med tid er litt rart, jeg husker du ofte pleide å si til meg hvis jeg klaget over at noe var så l e n g e til eller gikk så tregt at "bare vent til du blir voksen, da kommer du til å føle at tiden går altfor fort". Du har fått rett i det, som så mye annet du fortalte meg om voksenlivet.
Etter hvert som vi vokste til var det viktig for deg å lære oss at lite kommer gratis her i livet, man må arbeide for det meste. Vi fikk oppgaver i huset, fikk opplæring i å sette på middagen til kvart på 4, Frode gikk med avisen, og det var dugnad i hagen om våren, med luking under hekken og vasking av boss-spannet innvendig. Så fikk vi ukelønn, og av og til la du til noen kroner så vi etter lang tids sparing kunne kjøpe oss noe vi ønsket oss.
Du var en handy pappa. Det meste kunne fikses med gaffa-tape, lim, litt snekring eller lodding i boden, og du laget det meste selv. Jeg lurer på hvor mange oppussingsprosjekter du har hatt i ditt liv, både i eget hus og etter hvert hjulpet oss med. Du var alltid så nøyaktig og det ble så fint.
For det var sånn du var, alltid stilte du opp og hjalp oss, alltid visste vi at vi hadde noen der hjemme som ville oss så vel. Det var bare å lage en avtale eller ta en telefon når som helst på døgnet så stilte du opp. Jeg husker så godt de kveldene du kom meg i møte der i mørket på veien, fordi jeg hadde ringt deg etter å ha sett Twin Peaks hos Mette, og ble redd når jeg hørte uglene utenfor do-vinduet…
Du var raus med lovord og ros også, for du var alltid så stolt over oss. Jeg tror du nesten var mer fornøyd enn oss når vi gjorde det godt på skolen, klarte oppkjøringen eller fikk den jobben. Det var jo det du visste- at vi klarte det!
Du lot oss alltid ta egne valg, vi kunne gjerne diskutere både høyt og lenge, men du respekterte alltid meningene våre og lot oss uansett gjøre våre egne erfaringer, og av og til feil.
Du hadde så fin humor- og evne til å le av det meste, litt galgenhumor kanskje, du trengte nok det mange ganger.
Og så var du raus på andre måter, du likte å ta på deg spanderbuksene i ny og ne, samle familien og ta oss med for å feire ulike begivenheter. Da du ble 60 tok du oss med til Stockholm og vi hadde en kjempefin helg der. Det ble overraskelsesbesøk til deg fra tante og onkel, og det satte du stor pris på. Det var masse kjekke opplevelser, og så tok du selvsagt hele reisefølget med deg for å valfarte til Olof Palmes grav. Sånne ting var viktige for deg, opplevelser, historie, og god mat!
Og du var glad i mat- "den mannen et seg sjuk" sa mamma en jul, da du var på din ørtende porsjon, og sikkert hadde klart litt ekstra riskrem på toppen. Vi syns det var rasende festlig. Du var flink til å lage mat også, og du var nærmest altetende- i alle fall var du villig til å forsøke det meste. Du var glad i å eksperimentere på kjøkkenet, noe jeg tror jeg har etter deg. Du gravet, og røkte, laget sild i alle varianter, det var hoder og tunger og hover, og av og til måtte vi spytte hagl fra selv-skutt sjøfugl…
Matgleden har alltid vært stor i vår familie- Øyvind rister ofte på hodet og sier vi er de eneste menneskene han kjenner som kan sitte og spise mens vi lovpriser maten vi spiste i fjor, planlegger hva vi skal lage i fremtiden, og lurer på om det ville være lurere å bruke den ingrediensen eller den ingrediensen fremfor en annen.
Da vi var i Stockholm var jeg gravid med Hanna-Lilja, og du gledet deg stort til å bli morfar, og du har blitt det til 3 stykker nå.
Det var vel på denne tiden at vi merket at noe begynte å endre seg, at du begynte å endre deg. Du var nok på vei inn i sykdommen, og i 2013 fikk du demensdiagnosen, og livet- og virkeligheten- ble vanskeligere å håndtere. Det var tøft for deg, og du var mye fortvilet i starten selv om du ikke helt hadde innsikt i hva som skjedde med deg. Og det var tøft for oss... Plutselig ble rollene byttet om- og nå var det vi som måtte bli din trygghet. Vi var det med glede, pappa!
Det gikk år og tilstanden din forverret seg gradvis. Vi har mistet, og sørget med deg, og over deg, så lenge… Spesielt vondt syns jeg var da du mistet språket ditt, den gode stemmen din forsvant. Men jeg hører den likevel, inni hodet mitt, -og tøffelskrittene dine i trappen.... Og det har vært tungt at barna mine ikke fikk oppleve å ha en sånn flott morfar. Jeg forteller dem masse om deg, og pynter nok av og til litt ekstra på historiene, for jeg vil jo at de skal vite at du var ganske så enestående.
Du hadde mange drømmer og planer for livet ditt videre, pensjonstid og alderdom. Så ble det ikke sånn. Det har kjentes urettferdig. Men nå har du fått hvile og fred.
Frode er sier at vi kommer til å sees igjen, pappa. Jeg er litt mer usikker på akkurat det, men jeg tenker at DU helt sikkert ville ha sett på meg med det koselige glimtet i øynene dine og sagt at «vi får holde alle muligheter åpne, jenta mi!»
Så inntil vi vet…. vil jeg takke deg pappa, for alle de gode minnene, for alt du har vært for meg, og for oss. Du har gitt oss rygg til å bære dette også...
Vi var uendelig glad i deg. <3
Vis mer
Vis mindre